INNBYDELSE 15/13 Poesi Del-6 * Sigve Lauvaas

Elv mellom fjell-ill

25.

OVER TIL ANDRE SIDEN

Jeg overlever nok aldri,

Prognosene er lik null.

Men jeg innbyr deg til å bli med

På en spektakulær reise

Over til andre siden av elven.

Årstidene forteller sitt,

Og veien er lang

For den som ikke har fly eller båt.

Men, med talegaven i behold,

Hører jeg ekko fra fjellet.

Vi skal videre, og stadig videre,

Til bygninger og høye hus

Åpner dører, og omkranser landskapet

Til en by av kjærlighet,

Der elvene krysser hverandre.

Her tar vi en pause, og bader.

Og vi merker at de fremmede

Er våre søsken i ordet,

Som vi har felles, som luft og lys

Mellom høye fjell i Nepal.

Vi hører om ulykker og sorg,

Og føler at vi skulle vært her før,

For å trøste og oppmuntre

Til å bygge videre på plattformen,

Som er en varde i landet

For englemusikk.

Men rommet åpner sine vinduer

Med fønvind og sol.

Og vi har et stykke igjen,

Og tråkker videre i landskapet

Med lengsel i blikket.

Kanskje møter vi en engel bak neste sving

Som kan fortelle om elven,

Som har sitt utspring i de evige fjell,

Der ingen kommer over,

Før klokkene kimer i Jerusalem,

Og alle har fred.

26.

SKRIVE
1.

Jeg skriver så det spruter.

Jeg skriver sent og tidlig.

Jeg skriver så det maler i kosteskaft.

Jeg skriver for de blinde.

Jeg skriver for de døve.

Jeg skriver for å more den ulykkelige mann.

Jeg skriver gutt og jente.

Og vet om kjærligheten

Som bader seg i hjemmet, og høyt til fjells.

Jeg skriver kardemomme,

Og vet at alle nynner

Når jeg synger Tobbias, og husker på Sofie.

Jeg skriver om å elske

Så kraften går til stjerner.

Jeg skriver om en sommerfugl som fløy i går.

SKRIVE

2.

Jeg skriver om et landingssted

For fly og helikopter,

Og kjenner sug i magen

Når jeg skal opp å fly.

Og risikoen måles med bil, båt og bane,

Og prosenter og promille

Blir til store eventyr.

Jeg skriver om å pløye gjennom livet med en spade,

Og være seg selv, uansett hva som skjer.

Men rådgivere er viktig for de som styrer landet,

Og visdommens ord er lykt for min sti.

27.

VIND

Og vinden øker på, øker på.

Og havet blir fylt av bølger.

Et opprørt hav er et urolig hav

Som klager og dreper,

Og jager jorden, og menneskebarnet.

På flukt er vi alle. Og vinden roper oss hjem,

For å sikre huset med barduner.

Og vinden øker til storm,

Og stormen øker til orkan. Og himmelen

Blir urolig for hva som skal skje.

Vind er en døråpning i himmelrommet

Som lager kaos i trafikken,

Og skaper en trykket stemning

I en ellers blå hverdag.

HENDER

Jeg løfter mine hender,

Som en løfter grenser over jorden.

Jeg speider mellom høye trær og fjell

Etter gamle stier.

Og tusen mennesker løfter seg

Som stjerner over hus og hjem

I Indre Arna, og over hele verden.

Og trærne løfter sine hender mot månen,

Som ligger lunt og passer på

At ingen går seg bort i kveld.

Jeg løfter mine hender,

Og ser at solen snart vil komme frem

Over gamle fjell i Gol,

Der jeg flyr i oppmerkede løyper

På vei mot mål.

28.

NAVN

Alle som er har navn,

Bor et sted,

Og reiser.

Alle reiser med et navn,

Og kjenner noen litt.

Kanskje bare litt?

Og nye navn kommer til,

Og navn blir til aske eller jord.

Eller navn reiser på havet.

Uansett er navnet med

Som et skilt, eller en klave.

Det er selvfølgelig ingen vanlig klave,

Men en bjelle, et speil,

Noe som forteller hvem vi er.

De indre tankene renner nok ut

I huden. Ansiktet forteller

Om hva hjertet strever med.

Det er ikke alltid lett

Å gå med et navn,

Selv om det er privat.

Navnet har et indre rom for minner.

Der er kanskje du, eller en

Som kommer ridende på et esel,

Eller en jomfru fra Galilea?

Et navn kan fortelle så mangt.

Og nye navn baller på seg nye navn,

Helt til arkivet er fullt.

Og alle inntar plassene

I den nye arken på hjemmebane.

Der alle er velkomne.

Og du er min bror.

29. 

MANDAG

Det er ikke lett å skrive i dag.

Det er ikke lett å skrive på en mandag

Med ruskevær og skyer som kameler.

Det er ikke lett å skrive i ulent terreng,

Når vinteren klamrer seg til jorden,

Og temperaturen er rundt null.

Jeg skulle heller drive med idrett,

Ta noen svømmetak i bassenget, eller

Koble av med en god bok?

Jeg kan skrive når drømmene har lagt seg,

Og blomsterkrukkene  står nakne i snøen

Ved soloppgang.

Selv om det er mandag, er det ikke tid for sprell.

Kroppen krever mat og drikke,

Og himmelen krever ingenting,

Men våker over hvert ord som kommer på papiret.

Derfor er det viktig å skrive med omhu.

DIKT

Om jeg hadde adresse i et dikt,

Og sjelen var tilfreds,

Kunne jeg hvile ut som en greve.

Men til syvende og sist, er jeg mer opptatt

Av hvem som leser,

Og at de får en god opplevelse.

Jeg kan ikke fylle mitt hjerte med bilder

Som ikke er synlige. Alt som preger meg

Vil komme for en dag.

Jeg lever i dikt, som en konge lever på slottet.

Her finnes både tørt og vått,

Og jeg har venner i dør og stol.

Dikt meg et hjem, sier du. Og jeg vil komme

Hjem med blanke ark til en ny hverdag.

30.

SVØMMER

Nær himmelen svømmer

De blå englene.

Og om natten går kamelene

I en bue over oss.

Og jorden dreier rundt

Sin egen akse.

Jorden svømmer med fullt lass,

Og vi er matroser om bord.

Og alle svømmer mot månen,

Som bærer oss videre

Mot en ny atmosfære.

Nær himmelen svømmer våre drømmer.

Og vi kan ta det rolig,

For vi er nær det endeløse havet,

Der årenes liv bader

Og renser sin kropp.

SMERTE

Jeg kjenner smerte

Som en fødende kvinne.

Jeg kjenner den smerten som jorden kjenner

Når noe er galt,

Og alt begynner å ta slutt.

Jeg kjenner begynnelsen,

Og ser hvordan alt tar form i oss

Som lever hver for seg

I første etasje.

Jeg kjenner smerte i foten

Som går og går,

Og strekker hele verden ut i en sti

Som slynges rundt vår klode.

Jeg kjenner smerte i ordene

Som jages av fremmede, og blindes på veien,

Der alle skal møte kjærlighet.

Og smerten får meg til å skjelve for lyset

Som griper fatt i oss.

31.

SE

Jeg kjenner ikke deg igjen,

Og ser deg ikke mer.

Jeg unnviker ditt hus

Og vandrer bort.

Jeg går etter en stjerne, og leter etter gull.

Jeg er ikke fortvilet, men søker

Det evige lys.

Jeg stirrer med øynene i landskapet,

Og passerer byer og tårn.

Hvor ellers skulle jeg søke,

Uten i ditt paradis.

Se, jeg kommer ved morgengry

Med blomster i min hånd.

Og alt jeg tar i skal skinne og danse

Som hjertet ditt.

Og høysangens toner skal lyde

Over alle fjell.

Den ene er kommet tilbake,

Og øynene bader i gull.

ROP

Roper du, så hører jeg.

Og varsomt går jeg skritt for skritt

Med løftet nakke.

Min glede er begrenset i de minste blad

Som stiger opp i vårens lys.

Jeg hører rop fra høye fjell,

Og vet at du er nær.

Kom til mitt hus. Ja, kom i kveld

Med alt du har.

Rop deg inn i hjertet mitt,

Og bli min bestevann.

Rop, så månen våkner i en karusell

Med stjerner i det blå,

Der vi skal fly.

32.

ORDENE LØPER

Ordene løper

Over hinder, over alle fjell,

Og drikker av bekker, elver og vann.

Ordene bader i sjøen.

Ordene speiler seg, og danser i vei

Som en liten stjerne

Med dukkeklær.

Ordene holder hodet høyt, og speider

I en annen verden,

Og strekker ut sine armer

Som et lite barn.

Se hvor høy jeg er, sier ordene,

Og reiser i vinden.

Ordene løper som rådyr

Over myr og hei,

Til den grønne dalen,

Der alle er gode med hverandre,

Og ingen plager naboen,

Eller sloss for å komme fremst i køen,

Men elsker livet som det er,

Og skriver i blå netter

Om kjærlighet og hvite engler.

VI SER

Jeg ser på deg, og du ser.

Og bølgene kommer som et brus fra havet,

Og strekker seg ut på stranden.

Og jeg ser en krusning av fugler

Som vugger i det blå

Og speiler sine ømme hjerter.

Noen elsker det kalde vannet,

Og vi ser på hverandre

Som forelskede mennesker.

Og fiskene svømmer, og solen bader seg,

Og alle er venner.

Jeg ser en gammel eikeskog.

Og du er glad i meg.

Og vips, så er vi i samme båten,

Og bølgene ror båten i land.

Og så kan vi bygge hus.

Og alle ser

At fuglene bygger reir om våren.

33.

RØTTER

Hvor er den gamle mester?

Hvor har røttene tatt veien?

Hvor er skogen som var her i går?

Under orkanen fløy et tak over jordet,

Og jorden skalv med et brak.

Furuskogen ligger bøyd i støvet,

Og gir seg til kjenne

Som forvridde stammer i nød.

Røttene kroker i skjulte stier

Og snører seg fast.

Neste storm vil den tåle trykket.

Men skjebnen er en hemmelighet

For alle som lever,

Og ingen holder seg fast til evig tid.

FYRTÅRN

Så vidt jeg forstår

Er våre hender et fyrtårn,

Våre ord en lampe på mørke stier.

Og langsom går vi frem

Med øynene på stilker, med ansiktet

Som et skjold for vinden.

Vi hører når stormen kommer,

Og streifer videre i landskapet,

Og fyller våre liv med håp

Til vi er på sikker grunn.