REISE I DET BLÅ (14/13) Del-4 * Sigve Lauvaas

Spisse fjell under himmelskyer-ill

18.

STORM

Når stormen har lagt seg,

Er himmelen enda ung,

Og båtene ligger fortøyd til land,

Og fjellene roper etter vår.

Og fisken biter på havet,

Og skyene driver mot øst.

Og solvarmen kommer til Norge

Som trøst etter vinterstorm.

Nå ligger stormen i hiet

Og brygger til nye slag.

Til høsten vil stormen brøle igjen

Og snu seg mot kysten vår.

Det gjelder å være beredt mot storm.

Den kommer en dag med makt.

Hus og trær vil den rive ned,

Og menneskene søker opp.

VIDERE

Videre må vi.

Når jorden fylles med vann,

Vil plantene gro.

Veien retter seg opp,

Etter mange svinger i fjellet.

Og snart er vi ved målet,

Og vasker våre hender.

Det er godt at regnet kommer nå,

Så vi kan fylle våre kar

Før ørkenvandringen,

De siste sytti mil.

Men, vi må videre i dag.

På stien høres toget godt.

Og bilene gir ekkolyd

I fjellet, der vi går i ring

Før morgengry.

19. 

FLY

Over hustakene durer fly,

Og striper i taket

Minner om lange reiser i det blå.

Jeg flyr over Grønland til Seattle,

Og vinker til mine små.

Jeg reiser med Greyhound til Alaska,

Og møter en vennlig mann.

Vi flørter med jenter i River,

Og reiser fra stat til stat.

Til sist er vi vrakved i fjæra,

O søker et hvilested.

Jeg reiser fra alt, til mitt Norge.

Du verden, hvor liten jeg er.

En flytur fra Little Norway

Har vekt meg for mye mer.

VANDRER

Jeg har vandret Norge på langs

Med ryggsekk,

Og møtt hyggelige folk overalt.

Jeg har vandret med drømmer i hodet,

Og flakset fra sted til sted.

Nå er jeg ved Sognefjorden,

Og nynner på Jakob Sande.

Så lenge jeg er våken

Kjenner jeg slektskap her.

Jeg går langs elver i øst, og hører åkeren kviskre.

Her vil jeg vandre lenge, til graset kommer igjen

Og himmelen kysser min panne.

Jeg vandrer langs sørlandskysten,

Til frodige Rogaland.

Her møter jeg Arne Garborg,

Og kvinner, og gode menn.

20. 

KUNST

Av kunstnere jeg har møtt

På mine mange reiser,

Stråler et titalls imot meg

Med skjæring av gull.

Tarjei Vesaas og Haldis, med flere,

Gav smak til mitt skrivebord.

Nå sitter jeg her og mimrer -

Falkberget og Alfred Hauge,

Og arven etter Skapelsen av Wergeland.

Og Munch er på mine lepper.

Hans kunst er mer enn ord.

Det lyser fra Solheim, og Kitty Kielland,

Fra Dubland og Herredsvela, med flere.

De maler med en indre glød.

MÅNE

Månen går, og kommer.

Og dagene kommer, og går.

Fisken på havet yngler,

Og unge forelsker seg.

Månen leker i tunet,

Og barna kryper til sengs.

De voksne formerer slekten.

Og alle får et hvilested med måne

Før søvnen kommer inn.

Det er den siste skanse,

Med seil og lys.

Månen tiltrekker oss alle,

Som blide fjes på vår vei.

Månen er mer enn en stjerne.

Den gir oss kjærlighet i drømmer

Så lenge vi lever.

21.

STJERNER

Alle har stjerner over livet,

Og palmer og høye trær.

Og alle vil kjenne seg elsket.

Alle har tanker om andre,

Mens de reiser med høye sko.

Vi tror at vi er hele verden.

Om livet gir oss en skrape,

Er det våre egne valg.

Forspilte krefter blir byrde.

Jeg tror at vi trenger å lære

At stjerner er mer enn gull.

Det gir oss lykke på reisen

Og en tidlig vår.

BALLAST

Mitt skip er lastet med tusen ord

Som ballast på de syv hav.

Men alt som trekker meg ned

Krever gode svar.

Med lengsel og smerte for livet

Kaster jeg ord etter ord,

Til skipet går over grunner og skjær

Og finner den beste lei.

Nå kan jeg storme frem,

Med avkapp av spir og skrog.

Mitt skip står frem som en ribbet kjøl,

Med ord som brenner på bål.

Plagg ette plagg tar jeg av meg

I sommerens klare bris.

Som ord er klærne et hinder

På veien til paradis.

22.

JEG SOVNER

Jeg sovner på reisen med navnet ditt

Som en varm og deilig pute.

Jeg sovner med tusen ord

Ferdige til en bryllupstale.

Jeg sovner med drømmen som henger

Til tørk på de tusen trær.

Men en gang skal jeg våkne hos deg,

Uten lenker og gylne skap.

Jeg sovner på reisen, og skriver et dikt

I nattens heftige drøm.

Og du er den ene jeg løfter ut

Av søvnen, til livet her.

PÅ ONSDAG

På onsdag skal jeg ikke skrive dikt,

Men plante et tre, til minne om deg.

På onsdag skal jeg gå en tur

Og være deg nær, som en kjærlig mor.

Jeg skal plante et tre for ditt gode humør

Og din sans for oppriktig prat.

Og treet skal vokse som andre trær,

Og gi meg et alvorsord.

Og onsdagen etter, hver onsdag i nord

Skal himmelen være rød.

Du lyser på himmelen som en båt

På veien til kjærlighet over alle grenser.

TENK

Tenk, en vakker dag er vi forandret.

Og det som var er blitt en vissen bunt.

Og støvet virvler, løfter seg fra jorden,

Og flyr så langt…

Mitt øye strekker ikke til.

Men det er håp at vi skal se det snart.

23.

REISE

Uten avreise,

Kommer en aldri fram.

Uten liv,

Finner en aldri graven.

En reise fra A til Å

Er en smertefull vei

Uansett hvor en lander,

Er livet en høytid

På knivseggen.

Alt vi tar oss til blir skrevet

I våre hjerter,

Og sporene lar seg ikke skjule

Til evig tid.

Vi reiser ofte i blinde

I tidens heftige hjul.

Men snart skal vi se våre kjære

Bak forhenget, hos Gud. 

PÅ STRANDEN

Vi lager avtrykk, som skylles bort.

Vi skriver i luften en vise.

Og alltid reiser vi hånd i hånd

I tidens utstrakte armer.

Vi skyller føtter, kropp og sjel,

Og vader glade som fugler.

Så går vi videre med skjulte spor

Fra turer på badestranden.

HISTORIEN

Historien begynner med et lite frø.

Og vi kan reflektere oss til resten.

En gang smeltet isen, og vannet fløt,

Og båten ble vår redning.

Historien begynte ikke med oss.

Men i det blå var vi en liten gnist,

Som ble til en stjerne.

24.

FRA ØRKEN

Byen er langt borte, og vi har lite vann.

Her er ingen oase.

Fra det øde går en sti over fjellet

Til en dyp brønn.

Der må vi sette kursen nå.

Det gjelder å holde ut.

Vi vandrer i den hete luften, til nattens bølger

Av vind og kjølig luft.

Det tynnes i rekkene på Himalaya.

Men jeg skal holde ut.

Vi går til vi stuper på jorden,

Og natten er mørk.

Vi tar hverandres hender og feirer den ene

Som gav oss det evige liv.

Så rusler vi videre, helt i ørske, og glemmer tid og sted.

Til slutt ser vi det hvite lyset ved brønnen.

En engel stiger frem, og salver oss

Med hellig fred.

ORD

Ord er alt vi har på veien.

Vi har et lager av ord

Som pipler frem.

Or den som har øre, får høre

Utrolige ting.

Ord kan forvandle,

Og åpne dører for skjulte skatter.

Dessuten er ordene alt vi har

Som er verdt å minnes.

Ord er som blod i ørkensand.

Det lyser i en frodig kornåker

Så lenge vi lever.

Himalaya-ill

Spisse fjell mot himmelskyer-ill