INNBYDELSE 15/13 Poesi Del-8 * Sigve Lauvaas

Syriner-ill

40.

VENTER

Mens vi sitter og venter på maten

Er der noen som trekker i snora,

Og alt blir svart,

Før noen tenner lysene igjen.

Og ute går fykemaskiner over takene

Og viser muskler til naboen,

Som har trøbbel fra før.

Mens vi sitter og venter, kommer flaggskipet

Som en svane i fjorden,

Og bilene tuter til en hilsen,

Og det er vår.

Mens vi venter på kaffen, og tablettene,

Gjør vi oss klar til søvnen.

Og de nye vaktene kommer inn døra

Med hvite klær,

Som englene i Israel.

Vi venter fortsatt på hjelp til graven,

Der slagmarken blir til åkerjord,

Og fremmede tar seg til rette.

Og regnet hagler over alle beboerne i huset,

Og ingenting virker helt normalt,

Men klær og sko har de,

Og gebisset ligger i et melkeglass.

POESI

Med noen fragment av en lengre tale,

Vil jeg ønske velkommen til en poesiaften i fjellet.

Jeg forstår at mye er usagt.

Og noe er skrevet mellom linjene.

Det er gullkorn fra hveteåkeren.

For alle som har en travel hverdag, er poesi en drøm.

Her kan alle hvile ut, og ta seg inn,

Som en sommerfugl på glade vinger,

Som et menneskebarn etter en lengre reise.

41.

SYRINER

Syrinene strekker seg over gjerdet,

Og taler til alle

Som går forbi med tynne klær.

De smiler så lunt

Som bare små barn kan smile.

Og solen smiler om kapp med syrinene,

Som strekker sin hals over gjerde

Til greie naboer.

De sier alt med å bøye seg forsiktig

Til kyss og klem, og retter sitt hode som en svane

Imot himmelen.

Syrinene ser på meg, og de ser på deg

Som kommer i nærheten,

Og skinner i solglans, og dufter

Ekte syrinblomst fra vest,

Der himmel og hav møtes i et speil,

Og menneskene åpner dørene for hverandre.

MITT LAND

Jeg kommer til mitt land, jeg kommer

Med drømmer og håp.

Og snart står jeg i bislaget

Og banker på.

Jeg kommer opp bakken,

Og har gått den gamle stien over fjellet,

Der hvilesteinen enda lyser.

Og jeg leser stjernene for alle barn

Som er ute i vinden.

Jeg kommer til mitt land med kropp og sjel,

Og vil bidra med mine drømmer.

Jeg bygger hus for en stor familie,

Og venner får lytte til musikk

Fra en glad trubadur.

Og poesien får ører i rommet,

Og terskelen er lav,

Så også grå hoder kan finne glede i ordene

Som hagler over kopper og krus,

Til fornøyelse og applaus.

42.

MITT LIV

Jeg kan ikke forstå at døden banker på.

Jeg har lært min lekse, trodde jeg,

At jorden er rund, og at menneskene bor i en livbåt

Som flyter i vannet.

Mitt liv tier som en åker.

Den har sin vokseperiode, før høsten.

Og jeg er kommet til veis ende.

Kanskje ser jeg horisonten nå, langt ute?

Jeg kan ikke tro det skal være mørkt på andre siden.

Lyset vil nok stråle frem, og skape i oss et nytt språk,

Så vi kan tale fritt til hverandre som søsken,

Og kjenne fargene som godhet og varme

Fra en blå brønn.

Jeg bøyer med ned for å drikke.

Og ordene blir til en sang som flyr mellom oss

Til en ubegripelig symfoni.

Og kjærlighetens utbrente glør blusser opp igjen,

Og vinter blir til vår, og porten står åpen

Til grønne enger, der millioner

Tar imot glansen fra himmelen,

Som synger i mitt liv.

VELKOMMEN

Velkommen til ordene

Som bor mellom leppene dine,

Velkommen til gledeshuset i dalen,

Der graset alltid er grønt,

Og bekken sildrer rolig mellom steinene.

Velkommen til mine dikt som rykker nærmere

Ditt hjerte, som er en frodig hage

For drømmer og eventyr.

Her vil jeg være som en usynlig venn,

Og bære deg med ømhet som et barn,

Som en blomst fra paradis,

Der leppene aldri tier om visdommen i ditt ord

Og sjelen aldri tørker inn.

Du har salvet meg med hellig olje,

Og gitt meg kraft til å overvinne døden.

Og det er et mysterium

Som er åpenbart for oss gjennom engler

Til evig liv.

43.

SANG

Jeg kryper inn i hvite syriner,

I en kjærlighet som er åpen for alt.

Jeg elsker de tusen øyer,

Og hilser mine kjære med flammer.

Fredfullt vil jeg synge om havet,

Og dele mine perler av ord med blomster

Om kjærlighet, som lever og åpner seg

Som krokus og klokkelyng.

Jeg vil krype inn i vårens vinger,

Og bli der til sommeren blir kraftfull nok,

Og åpner for nye løfter om å elske

Til uforklarlig strengemusikk.

ÅKEREN

Åkeren er gul,

Og havet er blått.

Og solen glir ned i åkeren

Med en gyllen hånd

Som løfter verden opp.

Og åkeren synger i aks

Om en blå himmel.

Og stjernene blomstrer om kapp

Med korn og bær,

Og slettene blir til gule åkrer,

Hvor menneskene får daglig brød

Til et frodig liv.

44.

LEVE

Ingen lever av å skrive,

Men mange skriver for å leve.

Det er ikke av ord folk blir mette,

Men av kjærlighet.

Også jeg tror på under.

Og det skjer stadig noe nytt og uforklarlig

Mellom himmel og jord.

Det er det som er problemet.

Og folk blir forvirret.

Å leve som et under, hører med til livet.

Jeg kjenner meg privilegert

Som har vokst opp, som en spire av tusen.

Og i dag kan jeg synge

Om grågås og timotei.

Blå poesi er som fjell i horisonten,

Som skyer som erobrer verden skritt for skritt.

Jeg innleder alltid dagen med takk for livet

Som favner meg hver morgen

Og holder meg frem i lyset

Som et elsket barn.

EN MULIGHET

Min poesi blir ofte født i en vulkan.

Og jeg må krype til side

For ikke å komme for nær lavaen,

Som renner mellom trær og kløfter i fjellet

Til høy musikk.

Jeg ser muligheten å forme landskapet,

Sier vulkanen, og bærer ved til bålet

Som vokser og forvandler mine drømmer

Til en rosehage,

Der du og jeg kan vandre

Og gi hverandre nye løfter om blå kjærlighet.

45.

AVTRYKK

Gjennom livet setter vi mange avtrykk,

Og tollerne har nok med å registrere

At vi har vært til stede, og har gått gjennom bommen.

Vi går med lukket koffert, og stryker ansiktet

Gjennom ensomme rom i verden.

Alt vi er kommer til syne, når lyset slukkes.

Her er stedet vi ble til, her vandret vi, og her er avtrykk

Etter alle dager og år vi har levd i vinden,

Der solen holder øynene klare og hjertet varmt.

DØREN

På døren står skrevet Velkommen hjem.

Og språket som møter oss, lærte vi som barn.

Det var kjærlighet i alle ord.

Og døren var høy som et kirkespir.

Jeg kjenner trøst i ditt åndedrett.

Når du banker på døren, fosser mine tårer av glede,

Og himmelen lyser i blått.

Velkommen skal du være i mitt hus.

Du er min engel.

Din beskjedne munn møter meg i døren,

Og ditt hjerte åpner seg i glede

For å ha funnet ekte kjærlighet i rommet.

INNBUDT           

Omfavnelsen er syv mil lang, og syv mil bred.

Ordene flyr rundt hele verden,

Og forteller at du er den vakreste.

Og jeg er innbudt.

Og forventningen til gullbrevet

Reiser som en fønvind over store vidder.

Når du åpner porten, og ønsker velkommen,

Er verden blitt forvandlet.

  

Canadiske syriner-ill