BLÅ poesi 2013, En kort biografi * Sigve Lauvaas

BIOGRAFI   SIGVE LAUVAAS

Mitt liv begynte på Lauvås i Hetland kommune, nå en del av Sandnes bykommune. Jeg kom til verden en kald januardag i 1951. Jeg er vokst opp som den nest yngste av 10 søsken på garden Lauvås. Og her levde vi alle tett innpå naturen. Helt fra begynnelsen har jeg vært glad i et fritt landskap, og hatt glede av å betrakte skaper-verket, både med øyner, ører og hjerte. Og jeg ble tidlig interessert i naturbilder og kunst. Men først og fremst var det ordet som fasinerte. - At det gikk an å skrive alt som låg på hjerte, alt en ønsket å uttrykke – enten det var drøm eller virkelighet, syntes jeg var stort.

Fra 12-års alderen har jeg skrevet små dikt på papirlapper. Og jeg risset noen inn i trefjøler. En stor del ble også begravd i en myr, som et minne.

Etter lærerskolen, studerte jeg norsk, kristendom, pedagogikk. Og har jobbet nesten uavbrutt i norsk grunn- og videregående skole (i ca 35 år) – både som lærer, avd. leder og rektor. Og i nesten hele mitt yrkesaktive liv har jeg studert ved siden av jobben.  Jeg har bl.a. studier innen naturfag, nordisk språk, religion, informatikk, spesialpedagogikk, bibliotek, mediekunnskap og diakoni. Jeg har hatt et stort interessefelt, men gleden av å lese og skrive har overskygget alt, frem til i dag.

Skrivingen har vært en del mitt liv, både som frilanse journalist, og forfatter av egne dikt. – En liten barnebok fra 16-årsalderen, ble godt mottatt av et forlag, men likevel ikke utgitt. Selv har jeg trykt denne i 200 eks, og bare  beholdt 2-3 eks. Ellers har jeg en bunke dikt i skuffer og skap. En samling DIKT fra 1965-1969 er kommet på trykk, samt DIKT fra 1970-1981. Et par diktsamlinger kan leses på nett, på linken til Nasjonalbiblioteket. Selv har jeg en webside, og noen blogger med dikt fra de siste 20 årene.

Jeg har gjennom årene også reist litt i Europa, og har besøkt Israel og USA, og opplevd en masse spennende. Men, jeg tok dessverre aldri bilder på turene mine. Det jeg opplevde den gang, blir neppe til bøker. Men kanskje kommer små glimt av mine reiseopplevelser frem i dagen i form av poesi.

Forfattere som har inspirert meg, er Falkberget, Garborg, Ivar Aasen og Ibsen. Men også nyere diktere har fått min interesse, og de er flere. Av malere som har gjort inntrykk, er Munch på øverste hylle.

Jeg tror at alle mennesker har fått evner som skal brukes til hans ære. Jeg er forankret i kristen tro, og skriver ofte med begeistring over skaperverket. Forbindelsen mellom mennesker og Gud er det viktigste tegn på liv. Jeg vet også at vi lærer i den skolen vi går. Og våre liv preges av det miljøet vi tilhører.

Vi har grunn til å takke for alle gaver vi har fått, enten de er sånn eller sånn. Og vi burde alle starte dagen med takk for livet. Det er stort å være sammen her på jorden, og å kjenne at han er med oss, både i gode og vanskelige dager.

Naturen er rik. Vi har mye å skrive om. Og vi kan male, filosofere eller synge. Mennesker vi møter, beriker oss med ord og toner, vennlige smil og varme hender. Kraften strømmer imot oss på veien. Slik er det også med kunsten. Og ordet er over alt. Derfor skriver jeg poesi. Det er min måte å uttrykke føleleser. Og jeg vil gjerne spre min glede ut til andre. Ordene er mine lys i hverdagen. Et ord fra Guds munn kan forvandle kropp og sjel.

I begynnelsen var kjærligheten. - La oss i ord og handling vise at vi hører til denne slekten, som er skapt i lyset av Guds ord. Og la livet vårt bli et testamente, et fotavtrykk for tid og evighet.

Sigve Lauvaas Kontaktadresse sigvelauvaas@gmail.com

 Velkommen til min blogg. Her er poesi fra mitt indre,

En hilsen til deg!

http://sigvelauvaasdikt.webs.com/

INNBYDELSE 15/13 Poesi Del-8 * Sigve Lauvaas

Syriner-ill

40.

VENTER

Mens vi sitter og venter på maten

Er der noen som trekker i snora,

Og alt blir svart,

Før noen tenner lysene igjen.

Og ute går fykemaskiner over takene

Og viser muskler til naboen,

Som har trøbbel fra før.

Mens vi sitter og venter, kommer flaggskipet

Som en svane i fjorden,

Og bilene tuter til en hilsen,

Og det er vår.

Mens vi venter på kaffen, og tablettene,

Gjør vi oss klar til søvnen.

Og de nye vaktene kommer inn døra

Med hvite klær,

Som englene i Israel.

Vi venter fortsatt på hjelp til graven,

Der slagmarken blir til åkerjord,

Og fremmede tar seg til rette.

Og regnet hagler over alle beboerne i huset,

Og ingenting virker helt normalt,

Men klær og sko har de,

Og gebisset ligger i et melkeglass.

POESI

Med noen fragment av en lengre tale,

Vil jeg ønske velkommen til en poesiaften i fjellet.

Jeg forstår at mye er usagt.

Og noe er skrevet mellom linjene.

Det er gullkorn fra hveteåkeren.

For alle som har en travel hverdag, er poesi en drøm.

Her kan alle hvile ut, og ta seg inn,

Som en sommerfugl på glade vinger,

Som et menneskebarn etter en lengre reise.

41.

SYRINER

Syrinene strekker seg over gjerdet,

Og taler til alle

Som går forbi med tynne klær.

De smiler så lunt

Som bare små barn kan smile.

Og solen smiler om kapp med syrinene,

Som strekker sin hals over gjerde

Til greie naboer.

De sier alt med å bøye seg forsiktig

Til kyss og klem, og retter sitt hode som en svane

Imot himmelen.

Syrinene ser på meg, og de ser på deg

Som kommer i nærheten,

Og skinner i solglans, og dufter

Ekte syrinblomst fra vest,

Der himmel og hav møtes i et speil,

Og menneskene åpner dørene for hverandre.

MITT LAND

Jeg kommer til mitt land, jeg kommer

Med drømmer og håp.

Og snart står jeg i bislaget

Og banker på.

Jeg kommer opp bakken,

Og har gått den gamle stien over fjellet,

Der hvilesteinen enda lyser.

Og jeg leser stjernene for alle barn

Som er ute i vinden.

Jeg kommer til mitt land med kropp og sjel,

Og vil bidra med mine drømmer.

Jeg bygger hus for en stor familie,

Og venner får lytte til musikk

Fra en glad trubadur.

Og poesien får ører i rommet,

Og terskelen er lav,

Så også grå hoder kan finne glede i ordene

Som hagler over kopper og krus,

Til fornøyelse og applaus.

42.

MITT LIV

Jeg kan ikke forstå at døden banker på.

Jeg har lært min lekse, trodde jeg,

At jorden er rund, og at menneskene bor i en livbåt

Som flyter i vannet.

Mitt liv tier som en åker.

Den har sin vokseperiode, før høsten.

Og jeg er kommet til veis ende.

Kanskje ser jeg horisonten nå, langt ute?

Jeg kan ikke tro det skal være mørkt på andre siden.

Lyset vil nok stråle frem, og skape i oss et nytt språk,

Så vi kan tale fritt til hverandre som søsken,

Og kjenne fargene som godhet og varme

Fra en blå brønn.

Jeg bøyer med ned for å drikke.

Og ordene blir til en sang som flyr mellom oss

Til en ubegripelig symfoni.

Og kjærlighetens utbrente glør blusser opp igjen,

Og vinter blir til vår, og porten står åpen

Til grønne enger, der millioner

Tar imot glansen fra himmelen,

Som synger i mitt liv.

VELKOMMEN

Velkommen til ordene

Som bor mellom leppene dine,

Velkommen til gledeshuset i dalen,

Der graset alltid er grønt,

Og bekken sildrer rolig mellom steinene.

Velkommen til mine dikt som rykker nærmere

Ditt hjerte, som er en frodig hage

For drømmer og eventyr.

Her vil jeg være som en usynlig venn,

Og bære deg med ømhet som et barn,

Som en blomst fra paradis,

Der leppene aldri tier om visdommen i ditt ord

Og sjelen aldri tørker inn.

Du har salvet meg med hellig olje,

Og gitt meg kraft til å overvinne døden.

Og det er et mysterium

Som er åpenbart for oss gjennom engler

Til evig liv.

43.

SANG

Jeg kryper inn i hvite syriner,

I en kjærlighet som er åpen for alt.

Jeg elsker de tusen øyer,

Og hilser mine kjære med flammer.

Fredfullt vil jeg synge om havet,

Og dele mine perler av ord med blomster

Om kjærlighet, som lever og åpner seg

Som krokus og klokkelyng.

Jeg vil krype inn i vårens vinger,

Og bli der til sommeren blir kraftfull nok,

Og åpner for nye løfter om å elske

Til uforklarlig strengemusikk.

ÅKEREN

Åkeren er gul,

Og havet er blått.

Og solen glir ned i åkeren

Med en gyllen hånd

Som løfter verden opp.

Og åkeren synger i aks

Om en blå himmel.

Og stjernene blomstrer om kapp

Med korn og bær,

Og slettene blir til gule åkrer,

Hvor menneskene får daglig brød

Til et frodig liv.

44.

LEVE

Ingen lever av å skrive,

Men mange skriver for å leve.

Det er ikke av ord folk blir mette,

Men av kjærlighet.

Også jeg tror på under.

Og det skjer stadig noe nytt og uforklarlig

Mellom himmel og jord.

Det er det som er problemet.

Og folk blir forvirret.

Å leve som et under, hører med til livet.

Jeg kjenner meg privilegert

Som har vokst opp, som en spire av tusen.

Og i dag kan jeg synge

Om grågås og timotei.

Blå poesi er som fjell i horisonten,

Som skyer som erobrer verden skritt for skritt.

Jeg innleder alltid dagen med takk for livet

Som favner meg hver morgen

Og holder meg frem i lyset

Som et elsket barn.

EN MULIGHET

Min poesi blir ofte født i en vulkan.

Og jeg må krype til side

For ikke å komme for nær lavaen,

Som renner mellom trær og kløfter i fjellet

Til høy musikk.

Jeg ser muligheten å forme landskapet,

Sier vulkanen, og bærer ved til bålet

Som vokser og forvandler mine drømmer

Til en rosehage,

Der du og jeg kan vandre

Og gi hverandre nye løfter om blå kjærlighet.

45.

AVTRYKK

Gjennom livet setter vi mange avtrykk,

Og tollerne har nok med å registrere

At vi har vært til stede, og har gått gjennom bommen.

Vi går med lukket koffert, og stryker ansiktet

Gjennom ensomme rom i verden.

Alt vi er kommer til syne, når lyset slukkes.

Her er stedet vi ble til, her vandret vi, og her er avtrykk

Etter alle dager og år vi har levd i vinden,

Der solen holder øynene klare og hjertet varmt.

DØREN

På døren står skrevet Velkommen hjem.

Og språket som møter oss, lærte vi som barn.

Det var kjærlighet i alle ord.

Og døren var høy som et kirkespir.

Jeg kjenner trøst i ditt åndedrett.

Når du banker på døren, fosser mine tårer av glede,

Og himmelen lyser i blått.

Velkommen skal du være i mitt hus.

Du er min engel.

Din beskjedne munn møter meg i døren,

Og ditt hjerte åpner seg i glede

For å ha funnet ekte kjærlighet i rommet.

INNBUDT           

Omfavnelsen er syv mil lang, og syv mil bred.

Ordene flyr rundt hele verden,

Og forteller at du er den vakreste.

Og jeg er innbudt.

Og forventningen til gullbrevet

Reiser som en fønvind over store vidder.

Når du åpner porten, og ønsker velkommen,

Er verden blitt forvandlet.

  

Canadiske syriner-ill

INNBYDELSE 15/13 Poesi Del-7 * Sigve Lauvaas

Færøyene-ill

34.

DØD

Å dø av kjærlighet,

Er å fortape seg i livet.

Å dø med røde roser,

Gir lindring i sorgen.

Å dø til et måltid ved havet,

Er som å gå i skyer

For en flaske vin.

Døden skiller oss fra alt,

Vi blir ribbet til beinet.

Om vi har 100 millioner i banken,

Er det umulig å få livet tilbake.

Død er død for menneskene,

Men for engler

Er døden en flytur

Til nye reisemål.

DEN LANGE

Jeg husker Den lange med flosshatt og paraply.

Han vandrer i byen mellom høye hus,

Og slår ut med vingene når barna skriker

Den lange, av full hals, og vifter

Med norske flagg, og det er 17. mai.

Jeg husker den lysegrå dressen, og slipset

Som blafret i vinden, og flosshatten

Som nesten fløy.

Jeg husker de hvite blomstene

Som barna plukket i hagen, og ville gi.

Men, Den lange lukket aldri opp, og alt var stille

Rundt huset. Ingen var å se.

Posten, som var en kjær venn, sluttet å komme.

Butikkene i nabolaget flagget på halv stang,

Når de fikk vite hva som hadde skjedd.

35.

MINE ROM

Alle mine rom

Har en seng og et bord.

En nonne bor i det ene, en prins i det andre.

De resterende er tomme for vinteren.

Mine rom er et studiested

Med utsikt til elven og fjellet.

Her kan tankene dale og fly,

Alt etter som…

Og i sommerregnet vandrer nonnen ut

For å plukke sopp og bær.

Prinsen er inn med bøkene,

Og forbereder eksamen i filosofi.

Kanskje jeg skulle møblere litt annerledes

Til neste vår,

Og invitere noen til å bo fast,

For å ha varme i huset.

BRANN

Jeg håper ikke at huset brenner,

Men det kan skje.

Skogen har merker etter brann,

Og jeg har erfaring med brann

Fra heimebane.

Å leve med trusselen av brann,

Gjør oss til invalider.

Plutselig klarer vi ikke bevege oss

Utenfor en oppmerket stier,

Av angst for brann.

Jeg håper aldri jeg får oppleve

At byen brenner, og at folk må dø

Av mangel på surstoff.

Brann er noe av det verste vi kan oppleve

Når stormen river i landskapet.

Møbler og drømmer går opp i røyk,

Og vi er lamslått, som halm og aske.

Men livet kan gjenreises

Når våren kommer.

36.

ANSIKT

Det første ansiktet vi bar på

Er et minne i speilet.

Å forynge ansiktet av pudder,

Kan hjelpe den vakre.

Men englene ser gjennom alt,

Og forstår.

Våre svakheter for utseende

Strekker seg langt tilbake i historien.

Selv Salomo pyntet seg,

Og ingen kom usminket til festen

I de små timer.

Våre ansikter er som mosaikk i landskapet,

Der vi speiler oss, og vokser til masker

For glade barn som leker paradis,

Og forteller om sine indre begjær.

REGN

Om regnet kommer i fjellet,

Og vasker ur og skrent,

Er vi like glade.

Koppene må vi vaske selv.

Havet vasker båtene.

Regnet spruter ned fjellsidene,

Som en dusj med høyt trykk,

Og lander etter hvert mellom oss,

Der vi sitter og måler været

Med skyer, vind og sol.

De unge tar regnet med storm,

Og kjøler seg i sommervarmen.

De vasser i regn,

Og ror mellom skyer av regn

Til regnet stopper.

Og så er det på an igjen.

37.

HONNING

Tross alt, så har vi kjærligheten

Som et samlingspunkt i livet.

Det som ikke kan sies med ord,

Er ubeskrivelig.

Og hvem kan hindre oss i nærhet.

Alle vet at honningen er søt,

Og det er bare å forsyne seg

Av alt som byr seg.

Hvilke drømmer vi har,

Kommer frem i dagen litt etter litt.

Det gjelder å ha perspektivet klart.

Og ingen kan fly fra kjærligheten.

MØTE

Jeg har en anelse av et møte

Som var ønsket, og godt lagt til rette.

Jeg husker røde bokstaver

Som slynget seg som engleskrift

Fra topp til nederst.

Og med en kjærlig hilsen

Med røde lepper.

Jeg husker takknemmeligheten,

Og engasjementet vokste fra dag til dag.

Og utsikten til et godt liv var sikret.

Og hjertet brant for dette,

Som for en helt ny verden av kjærlighet.

Jeg husker navnet var skrevet i gull,

Og planene var lagt for resten av livet.

Og stjernene lyste av medfølelse,

Og blomstene løftet seg fra jorden,

Og jeg kunne gå rundt med de deiligste drømmer,

Før isen brast. 

38.

EN STEMME

Du bor i meg, sier stemmen.

I mine ord er du en flittig gjest.

Du rører ved mitt hjerte,

Og åpner leppene til sang.

Du er en blomst i min hage,

En stemme i min stemme som åpner dører,

Og gir verden lys.

En stemme har vinger som ørnen,

Og flyr som en sommerfugl

Fra blomst til blomst.

Du er min glade latter som løfter min panne,

Og forvandler mine hender

Til grønn kjærlighet.

SOLEN STIGER

Lengselen har tusen stier,

Og føder stadig nye.

Og du er mitt barn som kommer

Med solens glade latter.

Og lengselen modnes som korn,

Og skogen vokser til høye hus.

Og stier blir til veier over alle grenser,

Der vinden løper.

Og solen stiger høyere for hver dag.

Som en poppel løfter solen sin panne,

Og gir oss en vrimmel av bær

På busk og lyng.

Og blåklokker kimer, og røsslyngen

Synger i kor over store vidder.

Og solen tar oss med til Rondane,

Der utsikten favner barnet med breie vinger.

39.

TØRKE

Når solen tørker inn i jorden,

Og jorden sprekker og blir til støv,

Roper ørkenvandreren etter vann.

Og vannet renner dypt i jordens indre

Og siler åker og eng for næring.

Da roper menneskene etter korn.

Men tørken brenner de grønne strå,

Og støvet blir til skyer som driver

Fra kontinent til kontinent og skaper ørken.

Og klærne blir stive av sand.

Og solen står opp, og den går ned.

Men det er skrevet i værkartet en dråpe.

En dag skal regnet komme tilbake.

Og den beryktede tørken skal gi seg,

Og menneskene skal få forklaring på alt.

DRØMMER

Lukt av papir ligger gjemt i mine drømmer.

Med blekk er navnet innskrevet,

Og barndommen er en åpen bok.

Mine drømmer er så vidt synlige.

Jeg holder dem for meg selv, som en helgen,

Og henviser alle til å gå utenom min sti.

Mine drømmer er opphøyet, og har begjær

Til kjærlighetens pris. De flammer

Som forelskede barn over hele jorden.

Og bokstavene glemmer å rime, men lever

I hverandres selskap, og åpner dører

Som roper lyset inn i verden med kraft.

Ta imot mine ord. Kom til mitt skriverhus,

Og drikk en kopp te sammen med meg

Før solen kryper sammen bak de blå fjell.  

  

Færøyene-ill

INNBYDELSE 15/13 Poesi Del-6 * Sigve Lauvaas

Elv mellom fjell-ill

25.

OVER TIL ANDRE SIDEN

Jeg overlever nok aldri,

Prognosene er lik null.

Men jeg innbyr deg til å bli med

På en spektakulær reise

Over til andre siden av elven.

Årstidene forteller sitt,

Og veien er lang

For den som ikke har fly eller båt.

Men, med talegaven i behold,

Hører jeg ekko fra fjellet.

Vi skal videre, og stadig videre,

Til bygninger og høye hus

Åpner dører, og omkranser landskapet

Til en by av kjærlighet,

Der elvene krysser hverandre.

Her tar vi en pause, og bader.

Og vi merker at de fremmede

Er våre søsken i ordet,

Som vi har felles, som luft og lys

Mellom høye fjell i Nepal.

Vi hører om ulykker og sorg,

Og føler at vi skulle vært her før,

For å trøste og oppmuntre

Til å bygge videre på plattformen,

Som er en varde i landet

For englemusikk.

Men rommet åpner sine vinduer

Med fønvind og sol.

Og vi har et stykke igjen,

Og tråkker videre i landskapet

Med lengsel i blikket.

Kanskje møter vi en engel bak neste sving

Som kan fortelle om elven,

Som har sitt utspring i de evige fjell,

Der ingen kommer over,

Før klokkene kimer i Jerusalem,

Og alle har fred.

26.

SKRIVE
1.

Jeg skriver så det spruter.

Jeg skriver sent og tidlig.

Jeg skriver så det maler i kosteskaft.

Jeg skriver for de blinde.

Jeg skriver for de døve.

Jeg skriver for å more den ulykkelige mann.

Jeg skriver gutt og jente.

Og vet om kjærligheten

Som bader seg i hjemmet, og høyt til fjells.

Jeg skriver kardemomme,

Og vet at alle nynner

Når jeg synger Tobbias, og husker på Sofie.

Jeg skriver om å elske

Så kraften går til stjerner.

Jeg skriver om en sommerfugl som fløy i går.

SKRIVE

2.

Jeg skriver om et landingssted

For fly og helikopter,

Og kjenner sug i magen

Når jeg skal opp å fly.

Og risikoen måles med bil, båt og bane,

Og prosenter og promille

Blir til store eventyr.

Jeg skriver om å pløye gjennom livet med en spade,

Og være seg selv, uansett hva som skjer.

Men rådgivere er viktig for de som styrer landet,

Og visdommens ord er lykt for min sti.

27.

VIND

Og vinden øker på, øker på.

Og havet blir fylt av bølger.

Et opprørt hav er et urolig hav

Som klager og dreper,

Og jager jorden, og menneskebarnet.

På flukt er vi alle. Og vinden roper oss hjem,

For å sikre huset med barduner.

Og vinden øker til storm,

Og stormen øker til orkan. Og himmelen

Blir urolig for hva som skal skje.

Vind er en døråpning i himmelrommet

Som lager kaos i trafikken,

Og skaper en trykket stemning

I en ellers blå hverdag.

HENDER

Jeg løfter mine hender,

Som en løfter grenser over jorden.

Jeg speider mellom høye trær og fjell

Etter gamle stier.

Og tusen mennesker løfter seg

Som stjerner over hus og hjem

I Indre Arna, og over hele verden.

Og trærne løfter sine hender mot månen,

Som ligger lunt og passer på

At ingen går seg bort i kveld.

Jeg løfter mine hender,

Og ser at solen snart vil komme frem

Over gamle fjell i Gol,

Der jeg flyr i oppmerkede løyper

På vei mot mål.

28.

NAVN

Alle som er har navn,

Bor et sted,

Og reiser.

Alle reiser med et navn,

Og kjenner noen litt.

Kanskje bare litt?

Og nye navn kommer til,

Og navn blir til aske eller jord.

Eller navn reiser på havet.

Uansett er navnet med

Som et skilt, eller en klave.

Det er selvfølgelig ingen vanlig klave,

Men en bjelle, et speil,

Noe som forteller hvem vi er.

De indre tankene renner nok ut

I huden. Ansiktet forteller

Om hva hjertet strever med.

Det er ikke alltid lett

Å gå med et navn,

Selv om det er privat.

Navnet har et indre rom for minner.

Der er kanskje du, eller en

Som kommer ridende på et esel,

Eller en jomfru fra Galilea?

Et navn kan fortelle så mangt.

Og nye navn baller på seg nye navn,

Helt til arkivet er fullt.

Og alle inntar plassene

I den nye arken på hjemmebane.

Der alle er velkomne.

Og du er min bror.

29. 

MANDAG

Det er ikke lett å skrive i dag.

Det er ikke lett å skrive på en mandag

Med ruskevær og skyer som kameler.

Det er ikke lett å skrive i ulent terreng,

Når vinteren klamrer seg til jorden,

Og temperaturen er rundt null.

Jeg skulle heller drive med idrett,

Ta noen svømmetak i bassenget, eller

Koble av med en god bok?

Jeg kan skrive når drømmene har lagt seg,

Og blomsterkrukkene  står nakne i snøen

Ved soloppgang.

Selv om det er mandag, er det ikke tid for sprell.

Kroppen krever mat og drikke,

Og himmelen krever ingenting,

Men våker over hvert ord som kommer på papiret.

Derfor er det viktig å skrive med omhu.

DIKT

Om jeg hadde adresse i et dikt,

Og sjelen var tilfreds,

Kunne jeg hvile ut som en greve.

Men til syvende og sist, er jeg mer opptatt

Av hvem som leser,

Og at de får en god opplevelse.

Jeg kan ikke fylle mitt hjerte med bilder

Som ikke er synlige. Alt som preger meg

Vil komme for en dag.

Jeg lever i dikt, som en konge lever på slottet.

Her finnes både tørt og vått,

Og jeg har venner i dør og stol.

Dikt meg et hjem, sier du. Og jeg vil komme

Hjem med blanke ark til en ny hverdag.

30.

SVØMMER

Nær himmelen svømmer

De blå englene.

Og om natten går kamelene

I en bue over oss.

Og jorden dreier rundt

Sin egen akse.

Jorden svømmer med fullt lass,

Og vi er matroser om bord.

Og alle svømmer mot månen,

Som bærer oss videre

Mot en ny atmosfære.

Nær himmelen svømmer våre drømmer.

Og vi kan ta det rolig,

For vi er nær det endeløse havet,

Der årenes liv bader

Og renser sin kropp.

SMERTE

Jeg kjenner smerte

Som en fødende kvinne.

Jeg kjenner den smerten som jorden kjenner

Når noe er galt,

Og alt begynner å ta slutt.

Jeg kjenner begynnelsen,

Og ser hvordan alt tar form i oss

Som lever hver for seg

I første etasje.

Jeg kjenner smerte i foten

Som går og går,

Og strekker hele verden ut i en sti

Som slynges rundt vår klode.

Jeg kjenner smerte i ordene

Som jages av fremmede, og blindes på veien,

Der alle skal møte kjærlighet.

Og smerten får meg til å skjelve for lyset

Som griper fatt i oss.

31.

SE

Jeg kjenner ikke deg igjen,

Og ser deg ikke mer.

Jeg unnviker ditt hus

Og vandrer bort.

Jeg går etter en stjerne, og leter etter gull.

Jeg er ikke fortvilet, men søker

Det evige lys.

Jeg stirrer med øynene i landskapet,

Og passerer byer og tårn.

Hvor ellers skulle jeg søke,

Uten i ditt paradis.

Se, jeg kommer ved morgengry

Med blomster i min hånd.

Og alt jeg tar i skal skinne og danse

Som hjertet ditt.

Og høysangens toner skal lyde

Over alle fjell.

Den ene er kommet tilbake,

Og øynene bader i gull.

ROP

Roper du, så hører jeg.

Og varsomt går jeg skritt for skritt

Med løftet nakke.

Min glede er begrenset i de minste blad

Som stiger opp i vårens lys.

Jeg hører rop fra høye fjell,

Og vet at du er nær.

Kom til mitt hus. Ja, kom i kveld

Med alt du har.

Rop deg inn i hjertet mitt,

Og bli min bestevann.

Rop, så månen våkner i en karusell

Med stjerner i det blå,

Der vi skal fly.

32.

ORDENE LØPER

Ordene løper

Over hinder, over alle fjell,

Og drikker av bekker, elver og vann.

Ordene bader i sjøen.

Ordene speiler seg, og danser i vei

Som en liten stjerne

Med dukkeklær.

Ordene holder hodet høyt, og speider

I en annen verden,

Og strekker ut sine armer

Som et lite barn.

Se hvor høy jeg er, sier ordene,

Og reiser i vinden.

Ordene løper som rådyr

Over myr og hei,

Til den grønne dalen,

Der alle er gode med hverandre,

Og ingen plager naboen,

Eller sloss for å komme fremst i køen,

Men elsker livet som det er,

Og skriver i blå netter

Om kjærlighet og hvite engler.

VI SER

Jeg ser på deg, og du ser.

Og bølgene kommer som et brus fra havet,

Og strekker seg ut på stranden.

Og jeg ser en krusning av fugler

Som vugger i det blå

Og speiler sine ømme hjerter.

Noen elsker det kalde vannet,

Og vi ser på hverandre

Som forelskede mennesker.

Og fiskene svømmer, og solen bader seg,

Og alle er venner.

Jeg ser en gammel eikeskog.

Og du er glad i meg.

Og vips, så er vi i samme båten,

Og bølgene ror båten i land.

Og så kan vi bygge hus.

Og alle ser

At fuglene bygger reir om våren.

33.

RØTTER

Hvor er den gamle mester?

Hvor har røttene tatt veien?

Hvor er skogen som var her i går?

Under orkanen fløy et tak over jordet,

Og jorden skalv med et brak.

Furuskogen ligger bøyd i støvet,

Og gir seg til kjenne

Som forvridde stammer i nød.

Røttene kroker i skjulte stier

Og snører seg fast.

Neste storm vil den tåle trykket.

Men skjebnen er en hemmelighet

For alle som lever,

Og ingen holder seg fast til evig tid.

FYRTÅRN

Så vidt jeg forstår

Er våre hender et fyrtårn,

Våre ord en lampe på mørke stier.

Og langsom går vi frem

Med øynene på stilker, med ansiktet

Som et skjold for vinden.

Vi hører når stormen kommer,

Og streifer videre i landskapet,

Og fyller våre liv med håp

Til vi er på sikker grunn.