REISE I DET BLÅ (14/13) Del-2 * Sigve Lauvaas

Kjellfrid Herredsvela-ill

5.

REISE I ORD

Jeg reiste i ord,

Og ble borte lenge.

Ordene lyste,

Og jeg ble våken

I hjerte og hjerne.

Jeg kunne ikke finne ordenes kjerne.

Jeg kunne ikke finne den edle margen.

Ordenes skaper står over alt.

Og jorden var flat, og ordene lekte.

Jeg vandret på jorden

Da jeg hørte ordene synge.

Gi meg et ord

Som smaker godt i munnen.

Gi meg en vinstokk med rike druer,

Og jeg vil forstå at ord er balsam

For livet mitt.

TUNTRE

Mektig er tuntreet.

I tusen år har det pløyd jorden,

Og sugd livets kraft

Fra dype brønner.

Av en mektig rot hever treet sin panne

Og lyser i rommet.

Høyden og dybden kan ingen måle,

Som kjenner et tuntre

Fra urgamle dager.

Tuntreet blør når navnet blir skrevet.

Det reiser sin rygg,

Og spretter mot våren

Som en geitekilling.

6. 

VÅKE

En engel våker over meg.

På alle mine reiser har jeg en engel på hver side.

Himmelen våker over meg,

Så intet ondt skal skje.

Døden er langt borte fra meg.

Når himmelen løfter meg over alle dyp

Er jeg i trygge hender.

Herren vokter meg fra alt ondt,

Og gir meg livets brød.

En engel våker over meg,

Og svever under stjerner som en regnbue dag og natt,

Til toget stopper ved endestasjonen.

LYD

Øret venter på en lyd fra det evige.

I min alder er det bare å vente.

Lengselen er som en kraft

Som holder meg våken.

Jeg står ved brønnen og venter på en engel

Fra en fjern erindring.

Og snart kommer våren med forvandling,

Og jeg er i hagen og lytter.

Selv graset som spirer har en stemme,

Og lyng og trær.

Fjellet brummer i mørket som et dyr,

Og de evige stjerner roper ved midnatt.

Jeg er et ensomt barn på jorden,

Og undrer meg over det evige livet

Som kommer inn i de hellige på veien

Som en gnist fra skapelsen.

7.

MITT HUS

Mitt hus har en kledning

Som et menneske.

Her skal ikke stormen komme til

Med sine skarpe bølger.

Mitt hus er omstrålet av lys.

Og jeg åpner for solen,

Som kommer i skinnende drakt

Og kysser støvet.

Mitt hus har visdommens fire hjørner,

Og reiser seg som et tårn

Mellom fjell og dal.

Men snart skal mitt hus spenne vinger

Og reise med oss alle,

For porten er åpen, og fremtiden lokker

Til fest i sjelens hemmelige hage.

NYTT LIV

Uten en begynnelse, ingen slutt.

Uten spørsmål, ingen svar.

Uten håp, ingen seier.

Livet kommer som en kraft

Fra urkilden.

Nytt liv er en forvandling av ordet

Som skapte verden i sitt bilde.

Vi er søsken med øyner og ører og munn.

Så vi kan få sagt det vi vil,

Og kan høre og se inn i fremtiden

Som lyser i vårt hjerte.

8.

LIVET

Vi lever i en tid med tåke.

Og jager mellom høye fjell og boligblokker

For å holde oss i balanse med utviklingen.

Alle strever med livet, og beveger seg i landskapet,

Etter rytmen i kroppen.

Vi frykter det evige, men kryper stadig lenger ut

I dypt farvann, til livet er på bristepunktet,

Og vi må søke redning

Før orkanen kveler våre liv.

TIDEN

Tiden strømmer på,

Og vi reiser gjennom byen

Med sikkerhetsvest.

Det er høylys dag, men farene er mange

På vår livs reise.

Vi er i bevegelse fra tidlig til sent.

Byen ruver, og tiden er i rute -

Som en ventil med luft,

En heisekran som aldri stopper.

PÅ HAVET

Vi hører ekko fra land,

Og himmelen speiler havet.

Vi seiler fra øy til øy, og elsker hverandre

Som lys og vann.

Vi elsker å lytte, og se, smake og kjenne.

Og snart er vi ved målet, ved en ny øy

Som blir til over natten,

Mens stjernene blinker og menneskene sover.

Her skal vi sette anker og gå i land

Under palmegreiner, der frukten alltid er moden,

Og vi kan spise oss mette i tid og evighet.

9. 

REISE

Jeg har seilt over store hav,

Og er kommet hjem.

Jeg har vandret i utmark og øde fjell,

Og er kommet tilbake med hud og hår.

Jeg har reist gjennom ørken,

Og fløyet tusen mil.

Nå er jeg flyktning i eget land,

Og leter etter et rolig sted.

Mens bølgene går og vinden suser,

Vil jeg plante mitt flagg.

Jeg vil ankre i vest, på en frodig øy,

Der vadefuglene hviler mot kveld

Og himmelen kommer nær.

PÅ HEST

I barndommen red jeg på hest,

Og tømmene holdt jeg løst.

Hver tur var et eventyr.

Og jeg lekte med naboens barn.

Vi var sammen på hest over fjellet.

Vi kappsprang fra topp til topp.

Nå hviler en sky i minnet:

Da himmelens demning brast.

På hest gjennom skog og slette,

På Stord, på en farefull vei.

I trav for å vise de andre

At livet er drømmer og dans.

Siden har jeg ridd gjennom stormen,

På bølger, over veldige hav.

Jeg lander omsider ved stranden,

I firspann over de glemtes grav.

10.

HAV

Havet løper i vann,

Der fiskene har sitt hjem.

Og havet strømmer i bølger

Og reiser om kapp med seg selv.

Aldri svikter havet.

Det styrer sin skute mot land.

Fra morgen til kveld bryter havet

Over øyer, holmer og skjær.

Med vinger styrter havet i rute,

Fra øst mot vest.

Og strømmer i havet holder oss fast

Med nebb og klo.

DE DEILIGE

De deilige i parken

Fikk folk til å vrenge sin kropp.

Og øynene ruller om våren,

Når de unge bader.

Flokken av ungdommer reiser mot syd

Og lever sitt eget liv.

I nord er frosten en farlig gjest.

Den holder seg helt til mai.

De deilige sprader ved strand og torg,

Og viser seg frem.

Galleriet er morsomt, som frukt og bær.

De favner den vide jord.

Og visdommen vokser.

De deilige ser at jorden er frodig og grønn.

Og hodene rundt vrir seg av fryd.

Det er sommer og karusell.