 |
| Munch-ill |
11.
HJERTE
Hvor
bør mitt hjerte være?
Under
mørke skyer gråter min elskede,
Og
jeg pines til grunne.
Asken
reiser i vinden
Og
salver jorden.
Regnet
kommer en dag,
Og
mitt hjerte blir æret av engler.
Håpet
fornyes med tiden,
Og
vandringen blir lett mot kvelden.
Mitt
hjerte elsker den ene,
Og
gråter når min elskede er borte.
I
SKYGGEN
Jeg
bor i skyggen av et tre,
I
skyggen av et fjell,
I
skyggen av et maleri av van Gogh.
Jeg
lever i skyggen av andre
Som
har kommet seg frem i verden.
Og
alt som jeg ser og hører
Er
skygger av livet.
Jeg
lever i skyggen av steinen,
Som
forteller om tragedien i Tafjord.
Jeg
lever, og takker for livet
I
ord og toner.
LYKKELIG
Lykkelig
er den som kan leve trygt
Mellom
mektige fjell.
Lykkelig
er den som har funnet den ene
Mellom
tusen stjerner i rommet.
Lykkelig
er mitt hjerte i glitrende månelys
Når
engelen kommer imot meg
Med
åpne armer.
12.
HORISONT
Den
som reiser ut av horisonten
Har
ingen anelse hvor dypt savnet er.
Likegyldig
hvem som reiser
Blir
tomrommet stort.
Og
hvem kan leve i denne tomheten?
Hvem
er sterk nok
Til
å fortsette reisen i det blå,
Uten
den ene på laget?
Om
jeg hadde reist, og ikke du,
Hadde
nok tiden stått stille en time.
Nå
føles det som hele verden har raknet,
Og
ingenting er som før.
SNØ
Legg
ikke snø på taket.
Gjør
avskjeden god.
Vær
tro i det minste, min kjære,
Så
kommer jeg snart igjen.
La
snøfnugg skjule veien.
Legg
sporene i en vev.
Ta
hånd om mine etterlatte,
Så
sommeren kan bli søt.
Se
hagen som ligger dekket
I
snø fra en hard april.
I
mai skal snøen reise,
Og
vi skal bygge et hjem.
Legg
ikke snø i trappen.
Vi
skal jo videre opp.
Tal
vennlig til alle du møter,
Så
kommer våren til slutt.
13.
HØST
Hvor
dypt må en falle,
Før
høsten kommer?
Hvor
dypt må en knele,
Før
engelen ser meg?
Eplene
faller til jorden,
Og
ordene reiser i vind.
Og
stormen kommer siden
Med
øks og sag.
Høsten
er en erindring
Om
alt som har vært.
En
stjerne faller til jorden,
Frukten
er en skatt.
TRÆR
I BLOMSTRING
Festen
er stor i Hardanger
Når
trærne blomstrer i mai.
Og
ungdommen henger på gjerde
Og
drømmer om liv.
En
blomst faller fra greinen,
Og
jeg studerer den.
Aldri
så vakker har noen vært,
Som
blomsten i min hånd.
Og
sommeren kommer sakte
Med
regn og vind og sol,
Blomsten
i treet har honning,
Og
frukten er god som gull.
Smak
av blomstring er livet,
Og
frukten er dans og sang.
Musikken
i indre Hardanger er søt
Med
moreller og eplevin.
14.
VEV
Hun vever fortsatt, den gamle,
Og huset er fullt av vev.
Med tusen variasjoner, i farge og form,
Går trådene i nye baner
Og skaper kunst.
Hun vever over døden og livet,
Men mest om en fargerik vår.
Hun har ingen begrensning i emnevalg,
Men vever i vei med begeistring,
Og stiger høyt.
Vakker er veven, som et stykke liv
Om kjærlighet og nåde.
Hun vever til hun sovner i drømmen,
Og er helt utslitt, som en vev
Av gamle tråder.
TID
Tiden er et dragsug
Alle blir berørt av, på en eller annen måte.
Vi har våre ansikter, våre navn,
Og bilder vi vil ta vare på.
Tiden er også et tilfluktssted, et rom
For alle slags fugler.
Her kan også vi være, som gjenglemte
Fra Noas ark.
Tiden drar oss med, og klipper veien bak,
Så vi kan ikke snu.
Vi har bare en vei, og den må vi gå
Til skogen dør.
Tiden åpner dører, og tar imot
Den som reiser alene, og som vil frem
Til oppstandelsen.
Tiden favner alle, og seiler med oss
Til en blå horisont, der bordet er dekket
Med honning og melk.
SOV
Lukk øynene og sov.
Vi er i samme båt, og skal til samme sted.
La oss sove nå, la øyelokkene falle
Som en maske over ditt ansikt.
Sov høyt på verdens tak,
Sov i drømmer over hele jorden,
På en stjerne, et sted der ute i det blå.
La oss sove lenge, og hvile ut
Etter all trafikken i vakttårnet.
Lukk øynene, og vær ved godt mot.
I morgen er det en ny dag,
Og bladene er grønne,
Og vuggesangen svinger i greinene.
FJELL
Fjellet har drømmene i seg.
Og skodden holder seg nær
I nattens mulm og mørke.
Musikken i fjellet traller i morgensol
Og vekker dagen.
Høyt hever fjellet sin panne i morgengry
Og speiler seg i blått.
Og våren er i rute.
Og vinteren drar sin kos.
Og graset gror i li og skrent,
Der ørnen bygger reir.
Fjellet våkner i regn og sludd, og vind fra
vest.
Og bølgene roper i havet
Som kammermusikk,
Mens drømmene rakner, og flyter bort
I skyer, og klukkende bekker.
16.
SKOG
Langt
borte fra klippene
Drømmer
skogen,
Og
bølger i vind som en åker
Med
lange nebb.
Og
skogen hvisker i natten
Som
flaggermus,
Og
holder oss oppdatert
Om
historiens meterstokk.
Med
årringer skrives dato.
Og
skogen synger sin vise,
Om
å være til for hverandre
Så
lenge det heter sol.
Og
vannet tar skogen med seg
På
tur til de høye spir.
Der
oppe har skogen utsikt
Til
stjerner og Gud.
HEST
Det
traver en hest i natten.
Rytteren
nærmer seg
I
rolig tempo,
Som
en bror som kommer kjem
Etter
en lang reise.
Hesten
skinner av svette
Og
damper som en elv i sommervarmen.
Rytteren
tenker på den ene
Som
sniker seg frem i tunet
Når
alle har lagt seg.
NATT
I
bjørkeskogen summer natten,
Og
duggen sitter tett på greinene,
Og
jorden er våt.
Og
månen kommer inn
Med
sin glade latter,
Og
smiler med hvite tenner
Som
en elsket venn.
Og
når jeg våkner,
Er
natten i hånden min
Og
sier god dag, god dag.
17.
KJÆRLIGHET
Takknemmelig
Kan vi finne frem til begynnelsen,
Der kjærligheten kom inn i historien
Som en hvit due,
Og alle var rene som engler.
I edens hage ser vi fruktbarhet
Som en edel gave.
Og alle vet at kjærlighet ligger bak
Som en gyllen oase,
Der alle kan finne nye krefter.
Det er kjærligheten som holder verden sammen,
Det er limet i jordskorpa.
Men snart rakner alt sammen,
Og da må vi være våkne
Og komme oss i trygghet.
Kjærligheten bremmer ikke,
Men byr seg frem til alle som vil ta imot.
Kjærlighet er streif av himmel,
Som vi får oppleve mens vi venter i lengsel
På himmelens saftige epler.
DRØM
Når jeg lukker øynene, og du lukker øynene,
Er vi tvillinger på hjul
Gjennom fremmede riker og land.
Og drømmen er søt som honning,
Og rik som gull.
Når vi er hjelpeløse, kommer alltid en engel
Og knekker koden til visdom,
Som gjør at vi kan leve over alle grenser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar