INNBYDELSE 15/13 Poesi Del-5 * Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-Fjell

18.

HYLLING

Jeg hyller ingen.

De døde får hylle de døde.

På jorden er ingen pave feilfri,

Men alle kan be om nåde.

Hyllingsrop finnes i Bibelen.

Visdommen og sannheten kan vi hylle,

Men ikke mennesker av kjøtt og blod.

Selv om Gud også var menneske,

Dveler jeg med hylling, uten navnet

Blir skrevet i gull.

KLÆR

I ly for vinden

Står jeg bøyd bak steingjerde

Med ullklær og lærsko.

Jeg trekker på meg ungdommens vindtette jakke,

Og føler meg godt til mote

Mot stormens kvasse tilrop.

Et helt liv kan jeg gå med denne huden,

Dekket av klær som varmer mot vinterkulden

Og de lange netter.

Min myke kropp trenger nærhet,

Ellers vil den stivne og går til grunne som en åker

Uten lys og varme.

Visdommen og kjærlighetens klær

Skal omslutte meg alle mine levedager,

Og jeg skal synge med englene natt og dag i byen

Med de høye murer.

19.

KANSKJE

Det kan hende at utsikten tar slutt en dag,

Og ropet fra dalen løfter seg

Til en klingende bjelle?

Det kan hende at svalene reiser hjem,

Og ikke kommer tilbake?

Det kan hende at hukommelsen taper sin kraft,

Og alle spor blir visket ut?

Det kan hende at trærne visner,

Og jorden blir til ørkensand

Hvor kaktusen setter frø?

Det kan hende at vi må flytte fra alt,

Og vet ikke hvor vi skal dra?

Og alt vi har samlet i hundre år

Blir støv i et fremmed land.

LANDSKAP

Her, hvor jeg bor,

Kjenner jeg landskapet ganske godt.

Og trærne har dype røtter.

For en som kan male er lyset perfekt,

Når solen kommer tilbake.

I hagen går jeg varsomt

Mellom gras og lyng, og høye trær.

Jeg ønsker å vise respekt for alt som vokser,

Og mest for mine egne barn.

Jeg kjenner verden ut og inn,

Og bøyer meg i støvet for visdom.

Av frykt for det hellige, gir jeg min hånd

Til dem som lever i nød.

En engel iblant oss kan være en bror,

Som aldri kan spise seg mett.

Jeg favner mine søsken med hele min sjel,

Og salver den syke med olje,

Og kler han med kongeklær.

20.

FJELL

Jeg står på en planet

Og maler fjellene med en dyp blå farge.

Jeg har god utsikt,

Og følger fjellet ned med øynene.

Hele foten er gråhvit,

Mens klatreturen opp

Går over dype kløfter fra urgammel tid.

Og fargevalget her, blir noe i sort og hvitt,

Nesten som en kobra blanding.

Og i dalen beiter sauer og gjess,

Og over alt er solen varm,

Som i gamle dager.

Fjellet stuper på andre siden,

Og skaper seg om hver kveld til en borg,

Der keiseren sitter med lange armer

Og vinker til folkemengden.

Jeg maler med hele paletten full av farger.

Og til slutt merker jeg liv.

Da må jeg gråte av glede,

Og ser i ydmykhet opp mot fjellene

Som lyser i blått.

LIV

Liv kan ikke improvisere liv.

Alt liv kommer fra noe utenfor seg selv.

Jorden er en scene med mange aktører.

Og menneskene spiller egne strenger.

Ingen vet hva stykket handler om.

Men det er livet som rullerer på teppet,

Og alle er med, små og store.

Noen ganger snubler vi i ord og handling,

Men må stadig videre.

For stillstand smaker av lik,

Og omstendighetene tilsier noe annet.

Vi vil ha resultater av hastverket,

Og vi vil komme i mål som stjerner.

Som danser i blått.

Livet strekker seg ut mellom benkeradene,

Og holder stemningen høyt.

Livet er vårt hjerte, som beveger jorden

Til å gå i ring som en karusell.

Her reiser vi i en stjernetåke,

Og elsker hverandre.

21. 

VINDU

Jeg har et vindu mot himmelen,

Og et mot resten av verden.

Jeg har et vindu på vidt gap

For kjærlighet,

Og fornekter meg selv til å tro

At månen kommer alene.

Jeg har et vindu mot høye fjell.

Og der går jeg opp, noen ganger.

Når været er bra, er utsikten ubeskrivelig.

Og ingen steder kommer jeg nærmere Gud.

Jeg kan også se dype daler,

Og en menneskemasse i hurtig tempo

Fra sted til sted, som maur

På arbeidsplassen.

Og jeg har et vindu mot skyer,

Som revner når jeg ser lenge nok.

Da lyser himmelen i blått,

Og jeg kan komme igjennom

Med alle mine bønner.

Jeg har også et vindu mot den tomme grav.

Der er ingen å snakke med,

Uten englene i hvite frakker.

De har samme adresse som før,

Da Maria kom til graven, og den andre Maria

Og disiplene. De ble veldig forferdet.

Men i henrykkelsen viste Jesus seg levende.

Og i hans navn har vi et levende håp.

22.

TALE

Jeg er rykket opp med rot

For å holde min tale.

Jeg klager ikke røsslyngen

For dårlig klang,

Eller myrsnipen for dårlig stemme.

Jeg vil ta utgangspunkt i begynnelsen,

Da jeg viklet meg inn i en snare,

Og fikk problemer med å kommunisere.

Da mistet jeg også evnen til å se

Visdommens enkle vei.

Nå vet jeg hvor haren hopper,

Og hvor erlene bygger reir.

De lærde vet litt,

Men det er barnet som forteller

Når det ringer i tårnet,

Og folk må ta på seg hvite skjorter

For å lytte til Gud.

SYNGE

Jeg synger ikke som fuglene,

Men kan nynne på kjente strofer,

Og har glede av å bygge nye

I ensomme nattetimer.

For ikke lenge siden kom et ord,

Som våknet min hukommelse

Om mål og vekt.

Kanskje vi skulle synge om nytten av å eie

Gods og gull, eller å synge for Israel,

Mens det ennå er tid.

Jeg kan også skrive om varme hender

Som løfter barnet,

Og kjenne styrken i kjærlighet

Mellom innvidde sjeler.

Og alt solen skinner på, kan jeg synge.

Det gleder mitt hjerte,

Og løfter meg til de høyeste fjell.

23.

ETTERLATE

Alt jeg etterlater meg

Er en gammel grasklipper.

Det er vel ikke bruk for den heller

I de nye boligfeltene,

Der asfalten går fra hus til hus.

Jeg skal egentlig ikke etterlate meg noe.

Og jeg hadde heller ikke noe med når jeg kom.

Alt jeg etterlater meg, utenom grasklipperen,

Kan være navnet i dørklinka.

Kanskje noen ville huske det?

SPOR

Skaperen har sett sine spor.

Og jeg føler meg berørt

Av stjernene.

Kanskje var det mellom stjernene Gud vandret,

Når han skapte jorden

Til en vugge for menneskene?

Jeg ser spor i snøen, men de renner bort

Når våren kommer,

Og ingen vil savne dem.

Spor på veien, av et mylder mennesker,

Er mer enn jeg kan tolke.

Kanskje er spor et tegn på liv.

Men i vitenskapen finnes også spor i jorden,

Etter våre forfedre.

Spor er i sum en gåte.

Vi er alle et spor i landskapet.

Men ingen har sett større spor etter seg

Enn Skaperen, som gav oss alle himmelretninger

I en bue, der englene seiler i blått

Og holder øye med sine barn,

Som elsker hverandre.

24.

TRE

Som greinene hvisker til hverandre,

Og stjernene hvisker,

Holder fjellet seg rolig og taus.

Trær med gammel krone

Hvisker i moll,

Og unge trær hvisker i dur

Når vinden blåser.

Skogen hvisker til alle som går forbi

Og kruser med sine varme hjerter.

Skogen forteller om små bekker

Langt nede i jorden,

Der røttene kryper og bader

Til jorden stivner.

BLOMSTRING

Kirsebærtreet blomstrer i hagen

Og kneiser av håp.

Det blomstrer i Hardanger

Sent i mai, mens graset gror.

Og krokkusen blomstrer for alle som ser,

Og lyser i rommet,

Der vi spaserer med stokk,

Som gjetere i gammel tid.

Og ungdommen blomstrer i vårens skrud

Med røde kinner, og åpne øyner

For hva som kan skje.

Ja, sånn er livet.

ÅRSTID.

Når avlingen er i hus,

Er det tid for stillhet.

Når frøet skal i jorden,

Bøyer vi oss i støvet.

Hver årstid har sin kraft og sin møye.

Men alle årstider hører sammen,

Som hånd i hanske.