INNBYDELSE 15/13 Poesi Del-7 * Sigve Lauvaas

Færøyene-ill

34.

DØD

Å dø av kjærlighet,

Er å fortape seg i livet.

Å dø med røde roser,

Gir lindring i sorgen.

Å dø til et måltid ved havet,

Er som å gå i skyer

For en flaske vin.

Døden skiller oss fra alt,

Vi blir ribbet til beinet.

Om vi har 100 millioner i banken,

Er det umulig å få livet tilbake.

Død er død for menneskene,

Men for engler

Er døden en flytur

Til nye reisemål.

DEN LANGE

Jeg husker Den lange med flosshatt og paraply.

Han vandrer i byen mellom høye hus,

Og slår ut med vingene når barna skriker

Den lange, av full hals, og vifter

Med norske flagg, og det er 17. mai.

Jeg husker den lysegrå dressen, og slipset

Som blafret i vinden, og flosshatten

Som nesten fløy.

Jeg husker de hvite blomstene

Som barna plukket i hagen, og ville gi.

Men, Den lange lukket aldri opp, og alt var stille

Rundt huset. Ingen var å se.

Posten, som var en kjær venn, sluttet å komme.

Butikkene i nabolaget flagget på halv stang,

Når de fikk vite hva som hadde skjedd.

35.

MINE ROM

Alle mine rom

Har en seng og et bord.

En nonne bor i det ene, en prins i det andre.

De resterende er tomme for vinteren.

Mine rom er et studiested

Med utsikt til elven og fjellet.

Her kan tankene dale og fly,

Alt etter som…

Og i sommerregnet vandrer nonnen ut

For å plukke sopp og bær.

Prinsen er inn med bøkene,

Og forbereder eksamen i filosofi.

Kanskje jeg skulle møblere litt annerledes

Til neste vår,

Og invitere noen til å bo fast,

For å ha varme i huset.

BRANN

Jeg håper ikke at huset brenner,

Men det kan skje.

Skogen har merker etter brann,

Og jeg har erfaring med brann

Fra heimebane.

Å leve med trusselen av brann,

Gjør oss til invalider.

Plutselig klarer vi ikke bevege oss

Utenfor en oppmerket stier,

Av angst for brann.

Jeg håper aldri jeg får oppleve

At byen brenner, og at folk må dø

Av mangel på surstoff.

Brann er noe av det verste vi kan oppleve

Når stormen river i landskapet.

Møbler og drømmer går opp i røyk,

Og vi er lamslått, som halm og aske.

Men livet kan gjenreises

Når våren kommer.

36.

ANSIKT

Det første ansiktet vi bar på

Er et minne i speilet.

Å forynge ansiktet av pudder,

Kan hjelpe den vakre.

Men englene ser gjennom alt,

Og forstår.

Våre svakheter for utseende

Strekker seg langt tilbake i historien.

Selv Salomo pyntet seg,

Og ingen kom usminket til festen

I de små timer.

Våre ansikter er som mosaikk i landskapet,

Der vi speiler oss, og vokser til masker

For glade barn som leker paradis,

Og forteller om sine indre begjær.

REGN

Om regnet kommer i fjellet,

Og vasker ur og skrent,

Er vi like glade.

Koppene må vi vaske selv.

Havet vasker båtene.

Regnet spruter ned fjellsidene,

Som en dusj med høyt trykk,

Og lander etter hvert mellom oss,

Der vi sitter og måler været

Med skyer, vind og sol.

De unge tar regnet med storm,

Og kjøler seg i sommervarmen.

De vasser i regn,

Og ror mellom skyer av regn

Til regnet stopper.

Og så er det på an igjen.

37.

HONNING

Tross alt, så har vi kjærligheten

Som et samlingspunkt i livet.

Det som ikke kan sies med ord,

Er ubeskrivelig.

Og hvem kan hindre oss i nærhet.

Alle vet at honningen er søt,

Og det er bare å forsyne seg

Av alt som byr seg.

Hvilke drømmer vi har,

Kommer frem i dagen litt etter litt.

Det gjelder å ha perspektivet klart.

Og ingen kan fly fra kjærligheten.

MØTE

Jeg har en anelse av et møte

Som var ønsket, og godt lagt til rette.

Jeg husker røde bokstaver

Som slynget seg som engleskrift

Fra topp til nederst.

Og med en kjærlig hilsen

Med røde lepper.

Jeg husker takknemmeligheten,

Og engasjementet vokste fra dag til dag.

Og utsikten til et godt liv var sikret.

Og hjertet brant for dette,

Som for en helt ny verden av kjærlighet.

Jeg husker navnet var skrevet i gull,

Og planene var lagt for resten av livet.

Og stjernene lyste av medfølelse,

Og blomstene løftet seg fra jorden,

Og jeg kunne gå rundt med de deiligste drømmer,

Før isen brast. 

38.

EN STEMME

Du bor i meg, sier stemmen.

I mine ord er du en flittig gjest.

Du rører ved mitt hjerte,

Og åpner leppene til sang.

Du er en blomst i min hage,

En stemme i min stemme som åpner dører,

Og gir verden lys.

En stemme har vinger som ørnen,

Og flyr som en sommerfugl

Fra blomst til blomst.

Du er min glade latter som løfter min panne,

Og forvandler mine hender

Til grønn kjærlighet.

SOLEN STIGER

Lengselen har tusen stier,

Og føder stadig nye.

Og du er mitt barn som kommer

Med solens glade latter.

Og lengselen modnes som korn,

Og skogen vokser til høye hus.

Og stier blir til veier over alle grenser,

Der vinden løper.

Og solen stiger høyere for hver dag.

Som en poppel løfter solen sin panne,

Og gir oss en vrimmel av bær

På busk og lyng.

Og blåklokker kimer, og røsslyngen

Synger i kor over store vidder.

Og solen tar oss med til Rondane,

Der utsikten favner barnet med breie vinger.

39.

TØRKE

Når solen tørker inn i jorden,

Og jorden sprekker og blir til støv,

Roper ørkenvandreren etter vann.

Og vannet renner dypt i jordens indre

Og siler åker og eng for næring.

Da roper menneskene etter korn.

Men tørken brenner de grønne strå,

Og støvet blir til skyer som driver

Fra kontinent til kontinent og skaper ørken.

Og klærne blir stive av sand.

Og solen står opp, og den går ned.

Men det er skrevet i værkartet en dråpe.

En dag skal regnet komme tilbake.

Og den beryktede tørken skal gi seg,

Og menneskene skal få forklaring på alt.

DRØMMER

Lukt av papir ligger gjemt i mine drømmer.

Med blekk er navnet innskrevet,

Og barndommen er en åpen bok.

Mine drømmer er så vidt synlige.

Jeg holder dem for meg selv, som en helgen,

Og henviser alle til å gå utenom min sti.

Mine drømmer er opphøyet, og har begjær

Til kjærlighetens pris. De flammer

Som forelskede barn over hele jorden.

Og bokstavene glemmer å rime, men lever

I hverandres selskap, og åpner dører

Som roper lyset inn i verden med kraft.

Ta imot mine ord. Kom til mitt skriverhus,

Og drikk en kopp te sammen med meg

Før solen kryper sammen bak de blå fjell.  

  

Færøyene-ill